Hvorfor skrive blogg?

Hvorfor skrive BLOGG?


Hvorfor utlevere seg offentlig på nett? 


Hva er vitsen?


Hvorfor lese andres blogger, for å smugtitte om den og den bloggeren har en perfekt hverdag, eller store problemer?

Ja spørsmålene er mange rundt omkring i blogg-verden igjen. JEG skriver fordi jeg har lyst. Har skrevet dagbok siden jeg var 13 år, men noen års opphold bare. Men har de to siste årene delt ganske mye med det offentlige i denne bloggverden. Men etter å ha tenkt meg om 100 ganger har jeg nå valgt å starte en ny blogg. En helt anonym en. Fiktive navn på både meg og ungene.  Og sånn vil det bli fremover.

Mulig noen syns det er feigt, men jeg føler det ganske så befriende at jeg faktisk KAN skrive hva jeg vil, uten at noen kan klage på innholdet.

 Jeg kan skrive alt det jeg faktisk opplever, uten å være redd for å tråkke noen på tærne

Ungene mine får også en litt bedre beskyttelse med at jeg har fiktive navn på dem.  De som leser og som  kjenner oss personlig, ser jo hvem jeg skriver om uansett, og det gjør meg ikke noe. Hverken skriver eller gjør noe jeg ikke kan stå for.
Og her sier jeg ikke at mammabloggerne som skriver alt om ungene sine gjør noe feil. Er ikke det jeg mener, men jeg føler at jeg vil skåne ongene mine litt her i denne bloggen, i og med at jeg kanskje tar opp problemer jeg har med dem eller at problemer dem har.

Vil at dette skal være en ærlig blogg, ikke bare en rosenrød sak som forteller kun det beste om alle. Jeg finner svært få ærlige blogger her. Slike som tar opp alt og ingenting, både positve ting og negative ting.  Så tips til slike blogger ønsker jeg gjerne...

Er jo ofte veldig lett å pynte på sanneheten både i en blogg og på facebook;)

En perfekt hverdag?

Leste i dag en artikkeli på tv2.no

http://www.tv2.no/gmn/facebook-er-skummelt-for-selvfoelelsen-3537729.html#.TwmV6DZLjMw.facebook

Der dem tar opp den perfekte verden vi omgir oss med på facebook. De aller fleste av mine venner som oppdatere ofte , fremhever den perfekte familien dem har. Hvor glade dem er i hverandre. Begynner å bli lei av: bakt 12 brød i dag, deilig med 5 retters middag midt i uka, har vaska 3 soverom, bare 5 igjen, løpte 5 mil i dag og sykla 10 min igår......

Har dem en så perfekt familie som dem beskriver? krangler dem aldri? kjøper dem aldri brød selv, bruker torosupper til middag?

Og ja.... jeg har faktisk skrytt av meg og mine på facebook selv noen ganger, men det er fordi det har vært grunn til det. Når en unge som ikke har lært seg å sykle før han er nesten 8 år og får seg en 3-hjuling med hjelpemotor så er det grunn til å være en stolt mor, på guttongens vegne.

og når man endelig klarer å gå 2 km i ett strekk uten pause når man sliter med gangen, da har man lov til å være litt kry. Men føler ikke behov for å skryte om det hver eneste dag liksom..

Flere som er enige ?